Dette er et langt epos, så her får dere ta på dere tålmodighetsluene deres! Jeg ble mer eller mindre beordret av Robert til å legge ut flere bilder av ham ikveld, så da gjør jeg jo pent som jeg får beskjed om.
Dette er forresten Robert:
Fra tid til annen tar jeg på meg småoppdrag innen desgin og slikt. Jeg har vel utdannelsen på papiret, men praksisen ble det ikke så mye med etter at jeg skjønte at man måtte ha knivspisse albuer eller en omgangskrets større enn Paris Hilton for å komme seg inn et sted.
Det beste med å påta seg småoppdrag på fritiden er at jeg kan ta med meg Knut. Han er den ordentlige “Mr. Fix-It” og det er fremdeles ikke den ting i verden han ikke kan skaffe til veie eller finne ut mer informasjon om.
Denne gangen befant vi oss hjemme hos Tina og Robert, og Roberts 40-årsdag var nært forestående. Vi spurte jo, uskyldige og naive som vi var, om det var noe vi kunne hjelpe til med… ehm.. det var det visst:
SKJERFET
Vi fikk i oppgave å lage invitasjon til festen, som både skulle sendes per brev og epost (dette var omtrent 4 dager før alt skulle sendes ut, og vi fikk ingen tips eller hint om hva de så for seg)* Vi ble sporenstreks utpekt som festarrangører med ansvar for innkjøp og pynting av lokalet (dette var 6 dager før den store feiringen!…)
Så.. jah, hva skulle vi gjøre? Vi satte oss ned og designet og utformet en invitasjon vi mente var i tråd med Roberts “ånd” (Robert er, for den som ikke vet det allerede, verdens snilleste mann som vet hvor absolutt alle er til en hver tid. Han er med i en “mosjonistsforening” som kaller seg Bandidos, og er sammen med en av de flinkeste tatovørene vi vet om – Tina!) Men vi kunne ikke gjøre det enkelt for oss selv med tanke på den korte tidsfristen. Neeeida, vi skulle såklart finne på ting som ingen hadde gjort før;
Jeg fant ut at vi skulle benytte oss av deler av designelementene til Bandidos som ikke var noe videre brukt før – skjerfet til banditten. Banditten, som såklart er meksikansk, har meksikansk vevd teppe som henger nedover den ene siden, og dette skjerfet insisterte jeg på at vi skulle knyte utenpå invitasjonene.
Det at vi hadde 4 dager på oss, og vi befant oss på Gran Canaria i 3 av de dagene, kunne vi ikke bry oss om. Detaljer! Småpirk! :P
Så Knut lette som en gal for å finne noen som kunne strikke bitte-bitte små banditt-skjerf til oss på 3 dager, og jaggu klarte han ikke å få tak i en dame på omtrent 460 år nede på Grønland som sa seg villig til å gjøre det. Og damen kjørte strikkemaskinen for det den var verdt, og skjerf fikk vi.
Vi skjøt også noen hull i invitasjonene med en Magnum .44 og la hylsene ved invitasjonene, sammen med 4 nagler for å spikre den opp på veggen. Sånn ble invitasjonene til slutt:
Dekorasjonene våre ble en hit, og jeg lurer kanskje på om noen av dem fremdeles står igjen i klubbhuset.. ?
SYKKELEN
Da den store dagen endelig kom, var det mye lureri og spenning i luften. Vi hadde fått vite at Tina hadde kjøpt en splitter ny Harley Davidson 2008 Dyna Street Bob til Robert, men det visste ikke han noe om. Og av Robert hadde vi fått vite at han skulle fri til Tina på kvelden, og dett visste ikke Tina noen ting om. Så vi gikk rundt og var litt fnisete for oss selv.
Ganske tidlig på kvelden sprakk den første boblen; Robert fridde og fikk “JA!” etter at Tina hadde summet seg litt. Og alle gjestene gikk rundt og hvisket og tisket og lurte fælt på hvem som hadde gitt Robert bildet av en ny sykkel, og hvorvidt han faktisk også skulle få selve sykkelen. (Det fikk han, og nå driver Knut og frister ham med alskens deler og “drit” som er tvingende nødvendig å ha, såklart. Jeg kan ikke helt skjønne hvordan noen av dem i det hele tatt hadde fått start på syklene sine uten alle de nye dingsene.. :P )
RINGEN
til Tina er en fantastisk ring som er spesialdesignet til henne. Det er vanskelig å forklare, men den er børstet gull og djevelsk mange diamanter i den. Her er et lite bilde av frieriet og ringen:
SKINKEN
er egentlig en historie for seg.. da den tilhører en annen dag.. Men vi kjøpte en hel Serrano skinke til Robert som var montert i et stativ. 
Men jeg forteller det likefullt i korte drag: Vi skulle prøvesmake skinken en kveld etter festen, og Robert hadde også fått en machete av oss som ligner veldig på den macheten som banditten har. Så den skulle han da bruke for å skjære opp noen skiver med god serrano-skinke til oss. Og det var som å skjære i varmt smør! Skiver fikk vi, og gode var de da også; iallefall inntil vi hadde fått tygd litt på bitene.. og da ble det vondere og vondere å tygge og det ble umulig å svelge..
Tina merket det først av oss, men turte ikke si noe fordi vi gomlet avgårde og smilte fra øre til øre.. men så traff det oss også.. og fy helvete som det traff oss.. jeg vet ikke helt om jeg kan beskrive smaken, men oppskriften var iallefall: dyr vellagret Serrano-skinke skåret med kliss ny machete som fremdeles hadde våpenfett på seg.. <- det var denne siste detaljen som nå dekket hele innsiden av kjeftene våre… det var ingen av oss som tenkte på å tørke av kniven før vi begynte å skjære, fordi alle var så gira på skinke *flire* jeg kan ikke huske å ha hatt en smak SÅ lenge på tunga og overalt, egentlig.. rett og slett jævlig!
Jaja.. hadde det vært noen andre enn Tina og Robert, så hadde oppsummeringen vært som følger:
Vær obs! på drapsforsøk i form av forgiftning.. dersom du aner en touch av våpenfett, så kan det allerede være for sent!
Erru fornøyd nå eller, Robert?!? hmm!?!
Men kommenterer du ikke denne artikkelen, så får jeg Knut til å avbestille alle delene!! hah!
Relatert støff:
Jeg fant et par biler av samme type, men ingen som var så fine som akkurat den blå jeg så kjøre forbi meg. Jeg holdt nesten på å kjøre i grøften fordi jeg stirret så mye på bilen. *flire*
