Synes den overskriften passer temmelig bra. Jeg er ikke spesielt religiøs eller overtroisk (noe som ofte går ut på mye av det samme, spør du meg), men nå begynner jeg snart å lure..
2 ganger innenfor 3 uker har dette fenomenet oppstått, eller skal jeg si tvunget seg på meg.
Nok en gang blir det naturlig å bringe frem det herlige sitatet fra Udo-baby: (som er Udo Kiers rolle i Lars Von Triers “Riget”.
På dansk: Jeg orker ikke mer nå. Mor, jeg vil dø nå!
De av dere som er venn med meg på FB vet om dette allerede, men jeg har såpass tro på deres skadefryd-gen at jeg tillater meg å gjenta historiene. Om så bare for å kunne bruke det som egenterapi for å få det ut av systemet.
18. februar var jeg på togtur til Tynset gjennom jobben. Toget gikk til den behagelige tiden 06:30, så jeg var fryktelig opplagt og klar for alskens bråk, ståk og hurlumhei da jeg satte meg på toget. Eller ikke…
Straks jeg satte meg ned oppdaget jeg en gjeng med middelaldringer som satt og slurpet i seg sprit fra tøysete små flasker. Allerede da ante jeg uråd. Men jeg kunne aldri i livet forestille meg hva som skulle intreffe. Selv ikke etter så mange år med iherdig skrekkfilmtitting kunne ikke forberede meg på det. La meg illustrere:
Jeg vet ikke om det er så veldig mye mer å si, egentlig. Bortsett fra at de spilte hele veien til Tynset (4,5 timers tur). Selv da jeg forsøkte å bytte vogn for å få litt fred, så kom de søren meg etter med diddl-diddl-diddl-musikken sin og skrapte hull på hjernen min.
Det som er ekstra grimt med historien er da jeg skulle ta toget hjem fra Tynset kl 17; Sulten, trøtt og utslitt etter en lang dag med gammeldans og jobbings, så ble jeg møtt av den samme nådeløse gjengen med toraderspillende tullinger som forgrep seg på meg da jeg reiste oppover. Hva i alle dager er oddsen for noe sånt???
Del 2, eller snarere 3, av historien kan rimelig greit illusteres på følgende måte:
Dette skjedde i dag, da jeg lykkelig utvitende tuslet inn på tbanen mot Sognsvann. Plutselig ut av ingenting dukket det opp 3 spillekåte mennesker som i tillegg fant ut at det var en god idé å synge trestemt. Nei, synge blir ikke dekkende nok. Gaule trestemt rett inn i hodet mitt. Så før jeg rakk å finne frem hodetelefonene ble jeg altså nok en gang overfalt på groveste vis.
Au, hjernen..
Konklusjonen på dette her må altså være spørsmålet: Hva i alle himmelens navn har jeg gjort for å fortjene noe så grufullt? Hvilken gud, eller avgud, er det jeg har tråkket på tærne eller pekt nese til som har funnet ut at dette er en strålende måte å straffe meg på? For det er det virkelig. Det kan jo alltids være Gud-Ivar, som endelig har funnet ut hvor jeg bor? Hvem/hva det nå enn er har i allefall fått oppmerksomheten min. Og jeg lever i stadig frykt for å bli overfalt og traumatisert på det absolutt groveste igjen. I full offentlighet..
Er det noen som har forslag til hvordan jeg kan heve forbannelsen? Eller er det noen som vet hvilken gud dette er snakk om, slik at jeg kan frembringe et slags offer? For eksempel noens nyfødte barn eller lignende? Alle tips og forslag mottas med stor takk.
Dette er historien om sjimpansen Travis, som levde som en slags lokalkjendis i byen der han var "fanget". Enken Sandra Herold holdt sjimpansjen som et familiemedlem, og fõret ham med vin, biff, hummer, iskrem og italiensk mat. For ikke å glemme det angstdempende legemiddelet Xanax (WTF??) Men plutselig en dag går det som det MÅ gå når man har en 90 kilos sjimpanse i huset; etter at husmor hadde stappet Xanax i teen til sjimpansen, er det noe som trigger instinktene hans, og han går løs på enkens venninne og river av henne ansiktet. Etter mye om og men kommer det da selvfølgelig noen og skyter sjimpansen – fordi han var FARLIG… Jeez….. først DA gikk det tydeligvis opp et lys for enkelte..
