Ja, jenter! Nå er det bare å trekke bikinien frem fra undertøysskuffen og kjøpe nye blader til høvelen! Meteorologene melder at sommervarmen endelig kommer til sør-Norge:
” Passerer 25 grader
- Jeg regner med at kvikksølvet passerer 25-tallet på Østlandet torsdag eller fredag, forteller Storm-meteorolog Camilla Albertsen. ”
Det er usikkert hvor lenge det vil vare, men i alle fall til neste onsdag! Woho!!!! :hyper:
Da jeg var en liten “trønder-pi” (oversettes med “pike født og oppvokst i Trondheim”) var det alltid stas de gangene jeg hadde noen ekstra slanter i lommeboken (som såklart var laget av skai og hylende rosa. Herregud! Jeg var jo liten på 80-tallet!) Da bar de små pipestilkene meg nedover mot Texaco-stasjonen. Det var i så gamle dager at det het Texaco, ikke Hydro Texaco eller YX som det heter nå om dagen.
Det er egentlig vanvittig hvor mye vi klarte å få krøstet ned i de hvite papirkremmerhusene for nesten ingen penger. Det aller meste av søtsaker som fantes på tidlig 80-tall, finnes fremdeles i dag bare i ny innpakning. Men det er et par falne soldater, som er savnet av de av oss som er greit over middels glad i snop, eller “snavvel” som det het på trøndersk, da jeg bodde der. Dessverre finner jeg ingen bilder av hvordan originalene så ut:
BUGG var en fantastisk klissete og ekstremt søt tyggegummi som var utrolig populær på 80-tallet. Jeg aner ikke hvor mange jeg har kjøpt totalt, men det er sikkert like greit å ikke telle alle 25-øringene (etter hvert 50-øringene) som har gått med til BUGG. Det som var det geniale var de ufattelig syntetiske smakene av banan, sitron, lakris, jordbær og etter hvert cola. De første variantene var veldig mye bedre enn de som kom utpå 90-tallet (som forøvrig er avbildet over). De kunne til og med deles i to tykke pølser, sånn at man kunne dele med en kompis hvis man var ekstra fattige, eller ikke fant noen skitne tomflasker i grøftekanten på vei ned mot bensinstasjonen.
Jeg vet at BUGG hadde mange konkurrenter i blant annet Boomer og Turtles. Og selv om jeg var innom alle disse for å samle på klistremerkene som fulgte med (ufattelig lam greie man drev med på 80-tallet med alle disse klistremerke-heftene!!), så kom jeg alltid tilbake til BUGG og smattet fornøyd i de 4 minuttene smaken varte.
BUGG hadde også en eksepsjonelt dårlig evne til å holde seg samlet. Så å kalle det tyggeGUMMI er vel en real overdrivelse – da er det i så fall en så gammel og råtten en at den smuldrer ved berøring. :yum: Men det spilte ingen rolle. Jeg var like blid og tuslet hjem med lommene fulle av “snavvel” (uttales schnavvell, med tykk trønder-L)
Men jeg savner den nå uansett.. eller det er kanskje de uskyldige barneårene jeg savner, hvor snop ble levert i kritthvite miljøskadende papirkremmerhus og sukkerinnholdet i én BUGG var nok til å holde oss gående i timevis. Det var i gode gamle dager hvor det gikk an å leie voksenfilm på video-sjappa bare du hadde “lapp fra foreldrene” (som såklart var skriblet ned rundt hjørnet før vi gikk inn) og bensinstasjon-mannen kjente alle ungene i området så godt at vi stort sett alltid fikk med oss noe ekstra hvis vi stakk innom (en pølse som hadde ligget litt for lenge på grillen, en is, en liten sjokolade eller kanskje til og med en flaske med motorolje! <– ikke spør meg hvorfor, men vi tok nå med oss alle skattene og var grisefornøyde)
På vei hjem fra Texaco gikk vi forbi et sted hvor det stod masse havarerte bil-lik. Og her var det aldri noen som jobbet, så da spratt vi inn under gjerdet og lekte rundt i gamle klassikere hvor fjærene stod ut av setene eller vinduene var slått inn.. mens vi blåste klisse-bobler med BUGGene våre og fikk såklart tyggis over alt som mor måtte skrubbe vekk sammen med rustflekker og blod.
For en herlig tid!
ADVARSEL! Det ryktes faktisk at det er noen gudsforlatte steder i landet som selger BUGG fremdeles.. Hva dere enn måtte finne på, så IKKE KJØP DISSE!! Enten er de hundgamle og gir deg rennaræv, eller så har de blitt reformerte, sunne, fargeløse og dølle… Hvorfor må alt køddes med? Enkelte ting er faktisk like greit å la ligge igjen i fortiden…
Jeg vil nå og en udefinert tid fremover forsøke å sette søkelyset på enkelte tingser og tangser jeg husker godt fra jeg var barn/liten/stygg ungdom. Jeg mener at vi hadde mye bra på gang både på 80- og 90-tallet, og undres litt over hvor alt har blitt av nå som vi har digitalisert og kastet omtrent alt som ikke er miljøvennlig.
Tingsen som er så heldig å få åpne ballet, er;
FLANELLOGRAFEN
Denne herlig enkle konstruksjonen bestående av en treplate med en, ja dere gjettet riktig smartinger, flanellduk festet på. Flanellduken var gjerne grønn eller lys blå, for å sette en passende bakgrunn for de historiene som skulle fortelles. Det herlige var jo at flanellografen gjorde det lettere å få med seg historiene, fordi man kunne visualisere og fokusere på figurene som ble flyttet frem og tilbake. 
Jeg husker flanellografen best fra søndagsskolen og LABAN (som var en aktivitetskveld i uken arrangert på menighetshuset hvor vi bakte, lagde figurer i trolldeig, snekret, tegnet osv). Mot slutten av hver økt ble flanellografen trukket frem fra en av sideveggene, og på et lite brett foran lå alle figurene klare til dyst. I og med at dette var i regi av kirken var det jo stort sett historier om Jesus og kompisene hans, men det brydde jeg meg ikke så mye om fordi sjansen var stor for at nettopp jeg skulle få lov til å sette en av figurene fast i tavlen.
Det kirketjenerne må ha vært klar over, var jo at hver gang de ikke var i nærheten, så var jo vi småttisene borte og re-arrangerte figurene av Jesus og disiplene og da endte kjapt stokken til Johannes oppi arslet til Peter, og palmebladene stakk friskt ut av ørene til eselet, som av en eller annen grunn stod lent litt merkelig mot nedre del av ryggen til Jesus… *kremt*
Poenget mitt i dag er at jeg ikke har sett flanellografen siden de herlige onsdagene med LABAN (en ekstra godbit var at vi alltid fikk hver vår Laban seigmann før vi dro hjem! Ja, hui, så oppfinnsomme de var på den tiden!) og jeg mistenker/frykter at dens glanstid kanskje nærmer seg slutten. Jeg vet at det fins betydelig avanserte utgaver av flanellografen enn den vi benyttet, man kan til og med få egne bakgrunner å legge på, f.eks. vann og skog og sånn.. men sånt jåleri hadde vi ikke i gamle dager!
Men hvor er den? Hva brukes den til? Hvor mange fins det igjen i dag? Det må jo være en utrydningstruet kulturskatt? Det må jo være flere enn meg der ute som har fått livene preget av flanellografen?
Jeg er ikke sikker på om alle har fått med seg musikkgeniet, skuespillertalentet og supermodellen som har forandret verden med sin eksistens og sine kreasjoner. Så her kommer en liten hyllest til gudenes (hittil) ukjente sønn og menneskets frelser(?):
Jon Mikl Thor
Hvis man går inn på Thor Central, som er hjemmesiden til dette ikonet, så kan vi lese på starten av biografien:
The Rock Warrior THOR has always shaken the very halls of Valhalla itself with inspiring anthemic Metal as powerful as the enchanted warhammer Mjolnir itself!
Aldri før har vel uttrykket “villedende markedsføring” vært mer gjeldende. Denne kanadiske muskelbunten har siden tidenes morgen forsøkt å innbille lett komatøse amerikanere at han er “The Legendary Rock Warrior” og kanskje selveste “Thor” med hammeren. Denne multikunstneren holdt seg ikke bare til kroppsbygger-konkurranser og sceneshow. Mannen har også en formidabel karriere som skuespiller bak seg, med hjerterivende epos som blant annet: “Rock’n Roll Nightmare“, “Zombie Nightmare” og “Graveyard“.
Etter en årrekke med kroppsbygging og flere titler som blant annet Mr Canada og Mr USA allerede i 70-årene, fant omsider Jon Mikl sitt sanne kall. Å kombinere styrke, norrøn mytologi og metall måtte bli den perfekte miksturen som skulle gi ham verdensherredømme! Som kanskje den eneste representanten for sjangeren “Gladiator Rock” høstet Jon Mikl Thor anerkjennelse(?) og berømmelse(?) på scenen. Med hits som “Thunder on the Tundra” og “Let the Blood Run Red” presenterte han spektakulære sceneshow hvor han bøyde stålstenger med tennene, knuste mursteiner mot magen (som alltid var bar… ?) og hans kanskje største unike egeneskap, og jeg kan ikke tenke meg at det er noen andre enn hans mest ihugede fans som har forsøkt å etterape det;
Å blåse opp varmeflasker på scenen til de sprekker, kun iført susp og tøysete lærmansjetter.
Man kan si mye rart om fenomenet Jon Mikl Thor, men én ting er jeg sikker på at alle kan enes om; mannen er gjenstand for underholdning, og til tider svært god underholdning. For de som ikke har sett kultklassikeren Rock’nRoll Nightmare, så har dere halvannen time med hysterisk latterkrampe i vente. Skummelt er det også til tider, men jeg tør påstå at skumleriene ikke inntreffer helt som planlagt fra regissørens side.. Tagline til filmen er “When you raise Hell … the Devil must be paid – in full!” <– dette sier vel noe om hvor ondt og grufullt filmens helter vil få det.
Tror egentlig bare jeg skal avslutte med et klipp fra filmen, og håper at jeg har vekket nysgjerrigheten til flere av dere. Oppsøk Thor Central, og fryd dere over alt som fins!
