Jeg presenterer herved årets første gjesteinnlegg. Det er kanskje ingen “bombe” at det kommer fra gubbejævelen (også kalt Knut), men jeg lover på tro og ære at jeg har vært like kritisk og har min redaksjonelle ære i behold som om det var hvem som helst andre som hadde sendt inn innlegg.

Særlig! :tng:

 Maestro!

These maps were posted a few days ago, on a Harley-Davidson forum called 1130cc.com. You may have YOUR version of how the world looks, from your angle. Seen from the greatest superpower in the world, however, ot looks something like this:

And here is a little story I contributed after some people apparently failed to understand (!?) the implied sarcasm in these maps:

I wanna tell you a little story.

I lived in the suburbs of Maryland for a year (Dundalk, to be absolutely precise), as an exchange student.

I soon figured that this place (again, Dundalk, not the US as a whole) might NOT be the most advanced…I was one of the best in my class in English (WTF?), and although bad economy might explain why only an amputated handful of the entire senior class had ever been out of the US, it hardly explains why more than half of the people in my homeroom had NEVER left the state of Maryland in their 17-18 years of existence.

The questions I got asked the most were (in order of frequency):

1. Do you have McDonalds
2. Do you have polar bears
3. Do you have “……..” (fill in all the junkfood snack items from school vending machine)
4. Do you have school buses
5. Where is Norway
6. What is Europe

I am not saying that all their questions were dumb, some were quite legitimate. But the geography points (the origin of this little tirade) nevertheless puzzeled many. There were of course the few exceptions to the rule, bright folks who knew their basic continents, but most didn’t.

This is a story I told in the school cafeteria:

“The reason I could come here (to the US) is that I hail from a priviliged family. We live on a stable ice flake, which our family has defended for generations. Unlike unstable icflakes, which can tip over or crack at any time, ours is safe. This has alloved my family to multiply without the usual number of “working class fatalities”, due to igloos going into the water at night.

What I am most fascinated with in America – besides your seemingly endless supply of already dead food which can be bartered for with paper, are your school buses. In Norway, school is usually one or two days travel away, and the only way to get there, is by jumping on to the back of a polar bear running in the approximate direction. If it changes direction, you naturally have to jump of, outrun it to avoid being eaten, and find another bear.

Since I come from a priviliged family (said with great gusto & pride), we are fortunate enough to have a great vantage point for bears on our ice flake, wherefrom we can jump onto their backs with ease. Much easier than tackling one from the ground!

Thus, more of our kin have been able to get to school, and receive an education. If any of you should ever come to Norway as an exchange student, I will give you this tip: Remember to pull up your feet when the polar bear you are sitting on goes into water. My brother forgot, and his legs froze to ice and fell off. When approaching the schoolhouse, he – as usual -threw himself off the animal, intending to outrun it (as we do) in a dash for the safety of school. But with no legs, he was of course eaten.”

….

Stupid s£$t, right? Well, none of the people in the school cafeteria called me on it, and many asked me to elaborate, empathising on how different it had to be living in Norway and how lucky I was to be given a year off from these harsh conditions. I was dumbstruck. My two friends, of course, had severe problems not pissing their pants in laughter.

This was my first encounter (of many) with stunning Dundalkian ignorance. I had actually started my “speech” as a sarcastic joke, expecting someone to call me “full of ” after a few seconds…they never did…

At 17, it would have been easy (and, yeah – dumb) to assume that this was a valid representaion of how much Americans know about the rest of the world – but for some, first impressions are all that’s needed to form a life-lasting bias.

so…although I of course know that not all Americans are ignorant, self-centered morons, those maps made me smile. In the Patapsco High “Shool” cafeteria, however, no one would have understood the joke. :bang:

Relatert støff:

• Adam? Neisj.. hvor ble det nå av ham?
• Begynner Stordalens lommer å tømmes?
• Sommer og sol = toppsesong for drap og tortur
• Ord for dagen

Ravn igjen, folkens! Mannen med den magiske søkemotoren bringer oss i dag et herlig forum-innlegg:

Plutselig føler jeg meg veeeldig gammel..  :flau: siden jeg vet hva f.eks. denne tingen er, og hva man brukte den til.. :

(for de av dere som er litt usikre.. så ble dette i gamle dager kalt en telefon. Og det er fra disse apparatene man har uttrykket “å slenge på røret”. Som dere ser av bildet, så er det et talerør festet til resten av apparatet med en ledning. Den runde dingsen foran var en nummerskive, og man måtte putte fingeren inni hullet som viste korrekt tall, dra skiven helt rundt, vente til den vred seg tilbake i startposisjon og så gjenta samme prosedyre i nytt siffer-hull. Ganske tilfredstillende prosess egentlig. Vi hadde en veldig fancy utgave av den grå krabaten, fordi vi hadde grønt telefondeksel. Ja, tenk, småtroll! Vi hadde faktisk telefondeksler i gamle dager også! Det var kanskje ikke like mange variasjoner som vi ser i dag, men allikevel!

Men over til lenken jeg fikk av Ravn.. lett å gå seg litt vill i mimringen innimellom :P Jeg presenterer bare uten noe videre mikk-makk: 

…

..

.

Og nå når du har lest den; herrejubalong! Er det mulig? *flire* jeg har bare ett ord til nissefanten: BIBLIOTEK!

Relatert støff:

• Ukens anbefaling
• Ord for dagen
• Hvor ble den av? Del 1
• l33t-speak!

Woho! Nå er det endelig min tur til å drive litt “villedende” reklame..

Vi svippet innom en recap av denne sesongens “Top Model” på TV3, og til min store begeistring fikk jeg akkurat med meg når Cassandra skulle ha fotoshoot med iskrem. Vi er forsåvidt vant til at disse småjentene sutrer og klager over alt mulig rart, men denne gangen var det ekstra moro. Cassandra var misfornøyd fordi isen hun holdt i hånden var så kald. Alle rundt henne bare så stygt på henne og var sånn: “herregud, som hun skaper seg! Se bra ut og ta gode bilder, biatch!”.

:popcorn:

Men jenta fikk faktisk frostbitt pga isen.. Haha! Snakk om å lide for skjønnheten!

Relatert støff:

• Hurra! SMUG!
• Ukens anbefaling: Fetish by Lynch & Louboutin
• Jan Thomas har én stemme iallefall!
• Knut, “Lubbe” og jeg på byen
• Jimmy Choo til H&M

Fredag var det duket for en av de kuleste eventene som sannsynligvis kommer til å bli arrangert i Oslo i år; Midnight Burlesque på Parkteatret. Som det heter på hjemmesiden for arrangementet;

Midnight Burlesque spoler deg bakover hen til tidlig forrige århundre og et stykke opp på 50/60-tallet da “Sin var In” i gamle Vaudeville og Varieté-teatere, omreisende sirkus, hemmelige nattklubber og røykfyllte pokerbuler. Her fant kvinnelige skuespillere og dansere på vei mot stardom, en mulighet til å tjene en god ekstra slant ved å danse flørtende og leke ut sin seksualitet.

Det må sies at det var med en viss skepsis vi tråkket opp til Parkteatret ti på halv elleve. Med oss hadde vi Didden og Aleksandra samt Atle og Ingvild. (Atle debuterte forøvrig som romanfigur nå nettopp, men det er en annen historie som jeg får ta senere *smile lurt* )

Køen var toskete lang, og selv om det ikke var spesielt kaldt til å være 25. januar, så har vi alle blitt for gamle til å stå i timevis og vente på å komme inn på et arrangement vi allerede har betalt for.. så vi tuslet litt rundt for å finne oss en passende sittegruppe. Pussig nok var det ganske overfylt i området, så vi endte opp på O’Reilley’s Irish Drinking Pup, som viste seg å være en sportspub hvor hovedunderholdningen tydeligvis bestod av å gaule til ikke spesielt gode låter fra 80-tallet..

Da vi omsider klorte oss inn dørene, merket vi så altfor godt hvor den lange køen hadde blitt av.. den var rundt oss, over alt.. vi stod som disse berømte tønne-sildene, og ble vel ikke akkurat i stemning til å ta inn over oss en herlig burlesk-aften.

Men så begynte showet, og en fabelaktig Richard Bowers fikk oss raskt med på notene (selv om det må sies at det hadde vært mye mer riktig om alle hadde sitteplasser rundt små bord med hvite duker.. i stedet for å stå “anus-til-tommel” som vi endte opp med.. dårlig trekk! Arrangørene burde visst at de ville trekke sinnsykt med folk)

Uten å gå for mye inn på detaljene (det går ut på at voksne damer mister klærne sine uhorvelig kjapt og så må de riste på kroppen for å holde varmen.. ) så må jeg si at jeg ble positivt overrasket over koreografien, musikk-valgene og hele staben av jenter. Selv våre egne Fleshoticas var utrolig dyktige, og fikk det hele til å bli svært sensuelt, vakkert og ikke minst lekent. 

Jeg håper det blir flere slike aftener utover året, og vil nok stikke nesen min innom dersom de klarer å ordne denne lille detaljen med komfort for piker som stiller i stil-riktig antrekk og svært ubehagelig fottøy… (og i den forbindelse må jeg skryte av Lise, som så fantastisk henrivende ut! WoW! 8)

En ekstra bonus mot slutten var såklart at jeg ble tappet på skulderen av en søt liten frøken som fortalte at jeg var så flott og tidsriktig antrukket for kvelden, at hun gjerne ville gi meg et kort fra Agent Provocateur med 10% rabatt. Og det ble kun delt ut 15 stk i løpet av hele kvelden. Woho! Nok en gang “vant” jeg :DD

Relatert støff:

• Endelig kommer sommervarmen!
• Hurra! SMUG!
• Knut, “Lubbe” og jeg på byen
• Jimmy Choo til H&M
• Ukens anbefaling: Fetish by Lynch & Louboutin

Dette er et langt epos, så her får dere ta på dere tålmodighetsluene deres! Jeg ble mer eller mindre beordret av Robert til å legge ut flere bilder av ham ikveld, så da gjør jeg jo pent som jeg får beskjed om.

Dette er forresten Robert:

Fra tid til annen tar jeg på meg småoppdrag innen desgin og slikt. Jeg har vel utdannelsen på papiret, men praksisen ble det ikke så mye med etter at jeg skjønte at man måtte ha knivspisse albuer eller en omgangskrets større enn Paris Hilton for å komme seg inn et sted.

Det beste med å påta seg småoppdrag på fritiden er at jeg kan ta med meg Knut. Han er den ordentlige “Mr. Fix-It” og det er fremdeles ikke den ting i verden han ikke kan skaffe til veie eller finne ut mer informasjon om.

Denne gangen befant vi oss hjemme hos Tina og Robert, og Roberts 40-årsdag var nært forestående. Vi spurte jo, uskyldige og naive som vi var, om det var noe vi kunne hjelpe til med… ehm.. det var det visst:

SKJERFET

Vi fikk i oppgave å lage invitasjon til festen, som både skulle sendes per brev og epost (dette var omtrent 4 dager før alt skulle sendes ut, og vi fikk ingen tips eller hint om hva de så for seg)* Vi ble sporenstreks utpekt som festarrangører med ansvar for innkjøp og pynting av lokalet (dette var 6 dager før den store feiringen!…)

Så.. jah, hva skulle vi gjøre? Vi satte oss ned og designet og utformet en invitasjon vi mente var i tråd med Roberts “ånd” (Robert er, for den som ikke vet det allerede, verdens snilleste mann som vet hvor absolutt alle er til en hver tid. Han er med i en “mosjonistsforening” som kaller seg Bandidos, og er sammen med en av de flinkeste tatovørene vi vet om – Tina!) Men vi kunne ikke gjøre det enkelt for oss selv med tanke på den korte tidsfristen. Neeeida, vi skulle såklart finne på ting som ingen hadde gjort før;

Jeg fant ut at vi skulle benytte oss av deler av designelementene til Bandidos som ikke var noe videre brukt før – skjerfet til banditten. Banditten, som såklart er meksikansk, har meksikansk vevd teppe som henger nedover den ene siden, og dette skjerfet insisterte jeg på at vi skulle knyte utenpå invitasjonene.

Det at vi hadde 4 dager på oss, og vi befant oss på Gran Canaria i 3 av de dagene, kunne vi ikke bry oss om. Detaljer! Småpirk! :P

Så Knut lette som en gal for å finne noen som kunne strikke bitte-bitte små banditt-skjerf til oss på 3 dager, og jaggu klarte han ikke å få tak i en dame på omtrent 460 år nede på Grønland som sa seg villig til å gjøre det. Og damen kjørte strikkemaskinen for det den var verdt, og skjerf fikk vi.

Vi skjøt også noen hull i invitasjonene med en Magnum .44 og la hylsene ved invitasjonene, sammen med 4 nagler for å spikre den opp på veggen. Sånn ble invitasjonene til slutt:

Dekorasjonene våre ble en hit, og jeg lurer kanskje på om noen av dem fremdeles står igjen i klubbhuset.. ?

SYKKELEN
Da den store dagen endelig kom, var det mye lureri og spenning i luften. Vi hadde fått vite at Tina hadde kjøpt en splitter ny Harley Davidson 2008 Dyna Street Bob til Robert, men det visste ikke han noe om. Og av Robert hadde vi fått vite at han skulle fri til Tina på kvelden, og dett visste ikke Tina noen ting om. Så vi gikk rundt og var litt fnisete for oss selv.

Ganske tidlig på kvelden sprakk den første boblen; Robert fridde og fikk “JA!” etter at Tina hadde summet seg litt. Og alle gjestene gikk rundt og hvisket og tisket og lurte fælt på hvem som hadde gitt Robert bildet av en ny sykkel, og hvorvidt han faktisk også skulle få selve sykkelen. (Det fikk han, og nå driver Knut og frister ham med alskens deler og “drit” som er tvingende nødvendig å ha, såklart. Jeg kan ikke helt skjønne hvordan noen av dem i det hele tatt hadde fått start på syklene sine uten alle de nye dingsene.. :P )

RINGEN
til Tina er en fantastisk ring som er spesialdesignet til henne. Det er vanskelig å forklare, men den er børstet gull og djevelsk mange diamanter i den. Her er et lite bilde av frieriet og ringen:

SKINKEN
er egentlig en historie for seg.. da den tilhører en annen dag.. Men vi kjøpte en hel Serrano skinke til Robert som var montert i et stativ.

Men jeg forteller det likefullt i korte drag: Vi skulle prøvesmake skinken en kveld etter festen, og Robert hadde også fått en machete av oss som ligner veldig på den macheten som banditten har. Så den skulle han da bruke for å skjære opp noen skiver med god serrano-skinke til oss. Og det var som å skjære i varmt smør! Skiver fikk vi, og gode var de da også; iallefall inntil vi hadde fått tygd litt på bitene.. og da ble det vondere og vondere å tygge og det ble umulig å svelge..

Tina merket det først av oss, men turte ikke si noe fordi vi gomlet avgårde og smilte fra øre til øre.. men så traff det oss også.. og fy helvete som det traff oss.. jeg vet ikke helt om jeg kan beskrive smaken, men oppskriften var iallefall: dyr vellagret Serrano-skinke skåret med kliss ny machete som fremdeles hadde våpenfett på seg.. <- det var denne siste detaljen som nå dekket hele innsiden av kjeftene våre… det var ingen av oss som tenkte på å tørke av kniven før vi begynte å skjære, fordi alle var så gira på skinke *flire* jeg kan ikke huske å ha hatt en smak SÅ lenge på tunga og overalt, egentlig.. rett og slett jævlig!

Jaja.. hadde det vært noen andre enn Tina og Robert, så hadde oppsummeringen vært som følger:
Vær obs! på drapsforsøk i form av forgiftning.. dersom du aner en touch av våpenfett, så kan det allerede være for sent!

Erru fornøyd nå eller, Robert?!? hmm!?!
Men kommenterer du ikke denne artikkelen, så får jeg Knut til å avbestille alle delene!! hah!

Relatert støff:

• Gratulerer med dagen, Knut! *kaste konfetti*
• Sweatshops, Iron Man eller bare svett strykemann?
• Begynner Stordalens lommer å tømmes?
• Gratulerer med dagen Lena! / Ukens anbefaling
• Helgens fjas og moro