Tusen takk!

Tusen takk for alle de hyggelige og støttende meldingene jeg har fått etter at jeg la ut innlegget mitt. Takk til alle som har delt det via Facebook og Twitter. Det betyr enormt mye for meg. :)

I dag begynte jeg på jobb igjen og i morgen skal jeg stå i butikken. Det gleder jeg meg veldig til. :)

bilde(17)

Min skrekkopplevelse med Ullevål Sykehus

Jeg er normalt veldig glad i skrekkfilmer. Men må innrømme at det ikke er så veldig kult når det skjer hårreisende ting med meg. Dette er min historie om hva som skjedde da jeg la kroppen min i hendene på de ansatte ved Ullevål Sykehus i Oslo. Jeg håper ingen andre opplever den samme drittbehandlingen som jeg fikk.

Jeg fikk kjapt inntrykk av at dette hadde noe med mitt utseende og min stil å gjøre. Sånn ser jeg ut:
maia_blidOg sånn så magen min ut før operasjonen:
maia_mageArr er noe som følger med en operasjon. Man blir tross alt skåret hull på. Men å bli så jævlig herpa som dette her føles rimelig som et overgrep. Det jeg lurer på er: Hadde jeg sett annerledes ut hvis jeg ikke hadde vært en av disse “alternative”? Sånn så jeg ut dagen etter kikkehullsoperasjonen, som skulle gi meg 4 små snitt på magen:
m8m7m6m5m4m3m2m1

For dere som er interesserte – her er brevet jeg har sendt til pasientombudet og pasientskadeerstatningen. Det sier litt mer om hvordan jeg har fått inntrykket av at gjengen på Ullevål kanskje ikke likte meg så godt. Og behandlet meg deretter.

En ting er i alle fall helt sikkert: Jeg tar ikke sjansen på å bli utsatt for tilsvarende troll en gang til. Privat helseforsikring: Ja takk!

Beskrivelse:
Jeg var inne til en operasjon på dagkirurgisk på Ullevål Sykehus den 15. mai i år for å fjerne galleblæren (laparoskopisk galleoperasjon).

Dagen før operasjonen hadde min mann og jeg en konsultasjon med overlege Erik, fordi jeg var redd for operasjonen og følgene. Erik fortalte litt om inngrepet, og sa også at det var han som skulle operere meg. Etter dette bestemte jeg meg for å ta operasjonen etter mange måneder med sterke smerter. Vi hadde fått vite at Erik var ledende innenfor sitt felt. Dette var utslagsgivende for min avgjørelse om å gjennomføre operasjonen.

Da jeg møtte til operasjonen var jeg veldig nervøs. Jeg satt og gråt mine tapre tårer på omkledningsrommet. Tankene som fløy gjennom hodet mitt var blant annet: Hvor vondt kommer jeg til å få etterpå? Hvor lenge? Hva kan jeg i det hele tatt spise etter operasjonen? Hvordan kommer navlen min til å se ut etterpå?

Så ble jeg bedt om å skifte raskt, for nå var Erik klar til operasjon. Jeg skiftet så fort jeg kunne og satte meg i gangen for å vente. Jeg tenkte at her ville alle se meg, sånn at det ikke ble noen forsinkelser.

Overlege Erik kom forbi. Da jeg smilte til ham sa Erik: “Hva er det du sitter og smiler for?” Jeg ble veldig paff, og sa bare at jeg bare ville smile til dem. Være hyggelig. Erik bare trakk på skuldrene, spurte om jeg hadde noen flere spørsmål og gikk videre.

Jeg ble sittende på gangen i enda 40 minutter etter dette, ved siden av kopimaskinen. Underveis kom anestesisykepleier Helen forbi for å dobbeltsjekke noe informasjon. Det første hun sier til meg er: «Åh, du er en sånn pønkejente du, eller hva?»  Jeg svarte henne aldri på det. Hun spurte meg deretter om jeg var veldig allergisk mot tape/plaster, siden jeg hadde skrevet dette på egenerklæringen jeg leverte da jeg kom. Dette bekreftet jeg. Så spør hun ut av det blå:

«Har du anoreksi? Ja, for du er jo så tynn.»

Jeg ble så sjokkert at jeg bare klarte å svare nei.

Deretter brukte hun resten av tiden frem til jeg skulle opereres på å gå rundt på gangen og de forskjellige rommene og tjatre «Herregud, hun er 177cm og veier bare 51 kilo» til de andre som jobbet den dagen, som om alle var 13 år og som om dette var en slags farbar sosial valuta.

En utrolig nedverdigende og lite hyggelig opplevelse.

Rett etter dette, fant den ene resepsjonisten det for godt å ha en aggressiv og høylytt utblåsning foran meg: Hun trampet rundt, gestikulerte og ropte at hun skulle sykmelde seg i protest i halvannet år fordi hun hadde fått skylden for et eller annet som hadde gått galt med en operasjon.

Er dette virkelig måten å oppføre seg på foran pasienter som sitter og venter på et inngrep?

Omsider ble jeg bedt om å gå inn på operasjonsstuen.

Da jeg kom ut på gulvet ble jeg bjeffet til av anestesisykepleier Helen på en brå og utidig måte – fordi jeg ikke hadde hengt av meg slåbroken tidsnok:

«NEI NEI NEI, du må gå tilbake og henge den av deg der!»

Jeg skvatt og ble veldig paff.

Deretter ble jeg bedt om å ta av meg alle klærne på overkroppen, foran alle tilstede. Jeg spurte om jeg ikke kunne ta av meg etter jeg hadde lagt meg på operasjonsbordet. Men det fikk jeg ikke lov til. Så da stod jeg kliss naken, med unntak av en sliten herretruse, midt ute på gulvet, med minst 10 mennesker rundt meg og døren bak meg åpen.

Jeg vet at sykehuspersonell sikkert ser kropper hele tiden, men jeg er ikke vant til å kle av meg foran et publikum mens jeg blir kjeftet på. Kan man virkelig ikke gjøre dette noe mer hensynsfullt?

Så begynte Helen å stikke meg i hånden flere ganger, uten å treffe blodåren. Dette syntes hun tydeligvis jeg fortjente kjeft for: «Du er jo så tynn og kald, så dette er helt umulig» sa hun surt.

Deretter begynte hun en aggressiv tirade av spørsmål:

H: «Betyr tatoveringene dine noe spesielt, eller?»
M: «Jeg har dem fordi jeg syns de er fine.»
H: «Så de betyr ikke noe altså? Har du tatt dem i Norge?»
J: «Ja»
H: «ER DU SIKKER?»
M: «….ja, jeg vet da hvor jeg har tatovert meg!»
H: «Har du testet deg for hepatitt A?»
M: «Nei»
H: «Har de som har tatovert deg brukt rent utstyr?»
M: «Ja, selvfølgelig.»
H: «JA, ER DU SIKKER PÅ DET?»
M: «….»

Igjen: VIRKELIG?!

Er dette en oppførsel dere anser som det minste akseptabel? Tydeligvis, for ingen av de andre i rommet reagerte på denne hårreisende oppførselen. I alle fall ikke nok til å ta tak i det.

Midt oppi dette sitter jeg – redd, mistenkeliggjort og latterliggjort av en person som skulle passe på meg.

Jeg godtar ikke å bli behandlet på en sånn måte! Helen må lære seg noen grunnleggende sosiale ferdigheter, og trene på å praktisere dem. Eller enda bedre – finne en jobb som skåner pasienter fra all kontakt med henne. Jeg vil i alle fall aldri se henne igjen.

Den korteste veien er kanskje å lære litt av sykepleier Anne-Karine (?), som var snill, trygg og oppmerksom igjennom hele dagen.

Det siste jeg rakk å si før jeg sovnet var at jeg var svært allergisk mot tape/plaster og at de måtte sørge for å bruke noe som ikke ga meg væskende og kløende utslett. Dette var tredje gang denne dagen jeg gjorde dem oppmerksom på dette.

Etter operasjonen ble jeg hentet av min mann.

Dagen etter ser jeg at jeg har lange sår over hele overkroppen og på brystene.  Det gjør vondt og ser helt forferdelig ut!

Hva i alle dager er det de har gjort med meg? Hvorfor har de skamfert hele overkroppen min? Jeg skulle jo bare sitte igjen med 4 små snitt på ca 2 cm på magen hadde overlege Erik forsikret meg dagen før.

I tillegg hadde de brukt en tape over sårene som jeg fikk massive, kløende utslett av. Dette til tross for at jeg hadde sagt veldig klart fra om at jeg var kraftig allergisk mot tape/plaster.

I tillegg ser det ut som de har ødelagt navlen min. Før operasjonen hadde jeg en kjempefin og slank innovernavle. Men nå ser den ut som noe helt annet. Det sier i alle fall mannen min, jeg klarer ikke se på den enda, da kommer jeg til å kaste opp.

Jeg skjønner at dette ikke er plastisk kirurgi, men makter ikke Ullevåls kirurger å ta det minste hensyn til utseendet mitt?

Så her sitter jeg, full av sår over hele overkroppen og med en masse kløende utslett. Sannsynligvis må både navlen og sårene fikses med plastisk kirurgi.

Jeg har aldri følt meg så råttent behandlet noensinne. Jeg er ufattelig deprimert og veldig veldig sint.

Et møte med konstituert avdelingsleder for gastro- og barnekirurgi ved Ullevål Universitetssykehus, Elin, ga ingen tydelige svar på hvorfor jeg hadde blitt behandlet slik eller hvorfor jeg er full av sår som ikke er relatert til inngrepet. Jeg venter på tilbakemelding fra Elin samt lederne for de øvrige avdelingene.

Overlege Kristin var riktignok innom under møtet for å bekrefte at jeg ikke hadde funnet på skadene på de vedlagte bildene og for å gjøre en vurdering av skadenes opphav. Det eneste jeg fikk med meg under møtet med henne var at hun mente det kanskje kunne skyldes en form for reaksjon på limkant eller lignende. Hun har ikke tatt stilling til om dette er normalt eller unormalt etter et sånt inngrep. Jeg opplever dette som en ansvarsfraskrivelse fra sykehusets side:

Uansett hvordan de ble påført, sitter jeg med lange sår etter inngrepet. Dette er ene og alene Ullevål Universitetssykehus sin skyld. Jeg har tatt kontakt med Teres Colosseum for et kostnadsoverslag. Ut i fra beskrivelsene på telefonen anslår de arrfjerningsutgifter på langt over kr 5000,- I tillegg kommer en eventuell rekonstruksjon av navlen.

For å oppsummere: Informasjonen som ble gitt meg på forhånd sa ingenting om at jeg skulle se sånn ut. Jeg skulle kun sitte igjen med «fire små snitt på magen.» Det øvrige krever jeg erstatning for.

I forhold til den respektløse behandlingen jeg har blitt utsatt for, ser jeg gjerne at dette får konsekvenser for de det gjelder. Og jeg vil vite hvilke konsekvenser. Jeg krever også personlige og signerte unnskyldninger fra de som har påført meg sårene samt fra anestesisykepleier Helen.

På samme måte som med Politiet, stilles helsepersonell til en høyere standard når det gjelder å behandle folk med respekt og profesjonalitet. Dette er yrkesgruppene man legger liv og helse i hendene på, fordi de har en posisjon og autoritet som andre ikke har. Det er ikke slik at jeg har et valg, jeg faktisk stole på disse menneskene. Det skal ikke spille noen rolle hvem man er eller hvordan man ser ut – alle skal kunne forvente den samme anstendige behandlingen. Har man valgt en slik betrodd autoritetsposisjon får man leve opp til den eller finne annet arbeid. Om Ullevål Universitetssykehus har en annen holdning til dette, vil jeg gjerne ha det skriftlig og i klartekst.

I’m in (one of) Norway’s biggest newspaper

Last Thursday my mug was smeared over 2 pages in one of Norway’s biggest newspaper – VG (Verdens Gang). I was asked about spring, motorcycling and the awesome weather we are getting.

The journalist managed to write “Night Trail” instead of “Night Train” to describe my mc.But I don’t think a lot of people will know the difference :p

Maia in VG

Maia molests Berlin

Instagram can be so much fun! And especially when you come up with your own hashtag. Just look at my “maiamolestsberlin”-tag! It actually inspired some other Instagram users to start their own “molesting spree”, which I find quite amusing. :)

Maia molests Berlin

And then they were mine (at last!)

Ever since I first laid eyes on these babies I was determined they would end up in my shoe collection. And now they have! Manillusion has signed an exclusive deal with the Vivienne Westwood line made by Melissa.

The shoes are all rubber, smells delicious and is surprisingly comfortable to wear.

vw_rubber

Suicide Chapter – Oslo Roller Derby Support

Wow! We did it.

We’ve actually created a support crew for Oslo Roller Derby. And we’ve already reached over 120 likes on our Facebook page. :D

Check it out. And check out the website. Lots of fun stuff to come!

The logo is done by me. And the cleanup work is done by Ravn. Thank you so much!

 

30 Minute Love Affair

I love the style of this British fiesty woman. And I love the videos. The music doesn’t always work for me, but the visual elements are enough to make me watch them – over and over again.

I’m talking about Paloma Faith, of course. Just take a look at this amazing video for the INXS cover “Never Tear Us Apart” and you’ll be cheering with me ;)



And these two videos are also filled with awesomeness:





I also love this song, “30 Minute Love Affair”, it’s got a great 90s feel to it. You’ll be singing it in the shower before you know it ;)



True Norwegian Black Metal

Well – it is. And I love it.

Darkthrone is by far my favourite black metal band. And it’s really frustrating trying to buy band merch when you’re a tiny metal chick and all you really want is a tank top with your favourite band..

But, luckily, there’s the interwebs. And I found this amazing little dress w/hood – with Darkthrone’s Transilvanian Hunger. Thank you, Hell Couture. I am SO a returning customer. ♥

BTW – Darkthrone is releasing their 15th studio album on February 25th – The Underground Resistance. ;)

 

Happy b-day, Mr Bowie!

I know it was yesterday. But I am taking an extra day with Mr Bowie. ;)
I can’t believe he’s the same age as my dad – 66 years old – and still looks awesome!

I SO want the Bowie leggings from Charles of London. Of course we have them at Manillusion. Which means I’m drooling over them every day. I just know they’re coming home with me some day soon.

Another Christmas wish (for the Christmas I’m not celebrating..)

I’ve drooled over these items for a couple of years now. And I’m still dreaming about them. So – where are you, o’ filthy rich stranger with an urge to spoil a Norwegian girl rotten with Atsuko Kudo garments? ;)